Vetle Lid Larssen har vært i Hadsel for å selge sin nye bok om sitt turbulente forhold til faren, melboværingen Lars Andreas Larssen.
Det var først som tenåring Vetle Lid Larssen ble ordentlig kjent med sin far, skuespilleren Lars Andrea Larssen, opprinnelig fra Melbu. Kunne Vetle Lid Larssen fortelle de mange som hadde funnet veien til Kafé Finnmarken i Hurtigrutens Hus på Stokmarknes, både unge og eldre, men likevel flest eldre folk. For som han sier, er det nok ikke mange unge som i dag verken har et forhold til ham selv eller hans avdøde far.
NB: Saken fortsetter under bildene.
[metaslider id=7333]
Flotte minner
– Jeg hadde mine flotteste stunder på Melbu og Hadseløya, selv om det ikke ble så mange besøk til Nesset. Besøkene til Nesset skjedde vanligvis etter mørkets frembrudd, da jeg og far kjørte rundt øya for å fotografere, og da var det ikke så mye å se.
Sykdommen
– Jeg fikk plutselig en telefon om at min far var dødelig syk. Verden var totalt endret. Det skulle vise seg å bli mange år med dritt. Øyeblikket foran det sorte hullet på gravplassen har vært det aller verste i mitt liv, da jeg for første gang innså jeg at en selv skal ned i dette hullet en gang.
Vetle Lid Larssen snakket vel og lenge om sitt forhold til Lars Andreas Larssen, som hadde et langt sykeleie med diagnosen Alzheimer. Han snakket om tiden da faren gradvis forsvant på grunn av sykdommen, men også om den inderlige humoren som nordlendingen besitter.
For tett på hverandre
– Jeg husker at jeg var med far på tur i Femundsmarka i en alder av 12 år. Han sa: «Du og jeg, vi er venner». Vi var kompiser og på samme parti. Jeg ble rørt over at han ga et så klar uttrykk for det. Senere bodde far og jeg i Oslo, ikke langt fra hverandre, men så ikke hverandre på måneder og år innimellom. Vi hadde på et punkt vært for tett på hverandre, og det gikk galt.
– Nå sitter han der på sin sky og sier: Det var ikke min skyld at det meste gikk galt.
Vetle Lid Larssen forteller at han, som mange andre sønner, måtte reise seg mot skikkelsen «far», å runde en bøye og fortsette videre, som han uttrykker det. Ellers er man bare en «dott» som bare gjør som faren sier. Og det ville han ikke.
Boka blir til
Etter at Lars Andreas Larssen døde, ble Vetle Lid Larssen anbefalt å reise bort for å bearbeide følelsene sine. Og turen gikk naturligvis til Italia, hvor han har hatt opphold mange ganger tidligere. Det var også her boka om faren ble til, fikk tittelen «Hvordan elske en far – og overleve». Den ble han ferdig med gjennom skriveøkter på inntil 10 timer per dag over ni uker.
– I denne boka har jeg utlevert både meg selv og faren min. Den handler ikke så mye om tiden på Melbu eller Hadseløya, men mest om far-sønn-forholdet. Under skrivingen fikk jeg en grundig følelse av at jeg var den store idioten i dette forholdet, men den følelsen gikk jo fort over, heldigvis.
– Far kom på besøk først i tenårene. Hva hadde han med meg å gjøre, tenkte jeg. Han sa «jeg elsker deg» og i ettertid ser jeg at det nok er det viktigste en far kan si til sin sønn. Så får man heller ta oppdragelsen senere.
Vetle Lid Larssen følte seg lenge som nummer to i forholdet til sin far, og det varte ut barndommen – der Lars Andreas Larssen var både gud og keiser.
Nationaltheatret
Selv om boka til Vetle Lid Larssen handler om noe svært alvorlig i hans liv, forholdet mellom far og sønn, og der døden skilte dem for alltid, var det i hans foredrag på Hurtigrutens Hus likevel tett mellom latterkulene. En av anekdotene er hentet fra farens jobbmiljø på Nationaltheatret i Oslo, et besøk som skulle bli skjellsettende for en sønn.
Elever fra Kristelig Gymnasium slår opp en dør under sitt besøk på farens arbeidsplass, og får der se en skuespiller og en scenearbeider som har seg. Skolens ledelse tar naturligvis opp saken med teatrets ledelse. Noe må gjøres!
– Nå må vi slutte med disse omvisningene, repliserte Nationalteatrets sjef, Toralv Maurstad.
Fjern og nær
Forfatteren var under det drøye timelange foredraget innom temaet «mann» og hvor dårlig menn er til å snakke om følelser.
– Lars Andreas og jeg snakket aldri om familien vår, men bare om andre ting rundt omkring. Jeg får heller ikke til å snakke om følelser, og fikk aldri snakket ordentlig med Lars Andreas, sier Vetle Lid Larssen, som likevel er stolt over at han gjorde opprør mot faren sin, og tok et knusende oppgjør.
– Det var ikke snakk om det skulle bli et oppgjør eller ei, men heller når. Vi var rett og slett for enige om ting, og jeg var for nær ham.
Mannssjåvinist
Vetle Lid Larssen avslører også seg selv som mannssjåvinist når han omtaler farens sykeleie, og påstår at kvinner kan kose seg med sykdom. Og med et visst glimt i øyet blir jo det også morsomt, i alle fall når boklansering er settingen.
– Jeg ble en gang kjent med en reiselivsfyr. Han solgte feriereiser til eldre par, og erfarte at mange menn heller vi være hjemme mens kvinnene vil reise. Og mente at «gifte menn lever til de er 40, og dør når de er 80».
Alzheimer
– Min far fikk altså Alzheimer, men min erfaring med fars sykdom er at sykdommen ikke er så aggressiv som legevitenskapen skal ha det til. Far holdt foredrag for sjokkskadde japanere midt på gata i tykkeste Oslo. Og ofte var han ute om natten uten at vi visste hvor han var. Det endte med at vi gjorde noe ulovlig, vi tre sønnene, og det var å sette en GPS-sender på ham. Da visste vi hvor vi skulle for å finne ham, i stedet for tidligere ørkesløs leting gatelangs i Oslo.
– Vennene til Lars Andreas sviktet ham da han var syk. Svært få besøkte ham, men under begravelsen var det 800 personer tilstede.
Tannglass
Under sitt foredrag på Hurtigrutens Hus avslørte Vetle Lid Larssen i praksis litt av sin ballast fra oppveksten på Oslos beste vestkant. Det skjedde minst tre ganger, og det var at han drakk vann direkte fra vannkaraffelen som betjeningen hadde satt fram for ham. Glasset ved siden av ble stående urørt.
– Man drikker da ikke av et helt vanlig tannglass, heller, parerte han da forsamlingen for ørtende gang knakk sammen i latter av en karaffeldrikkende forfatter med røtter på Melbu.
