Vesteraalens Avis har i dagens utgave en negativ vinkling på at Melbus nye skole er under oppføring. «Skaper hodebry» skriver avisen i et stort oppslag over hele side syv. Riktignok kommer det fram en lang rekke positive kommentarer fra rektor Arnvid Johansen om hvor bra alt skal komme til å bli, men det er vanskelig å forstå at avisen klarer å finne noe negativt i at det blir en byggeplass vegg i vegg med skolearbeidet.
M E N I N G E R – Thor-Ivar Guldberg
Det blir utvilsomt en flott skole når den står ferdig om et par år, det er det ingen som bestrider. I stedet for å skape problemer rundt en svært etterlengtet skolebygging, må skolen kunne se på anleggsområdet som en læringsarena.
Det vil pågå en lang rekke aktiviteter i månedene som kommer. Nå graves det ut ei stor tomt! Hvor mange kubikkmeter sand, stein og grus skal graves ut? Hvor mange skuffer er det? Hvor mange lastebillass må fylles? Hvor lang tid tar det å kjøre vekk alt? Det må passe godt i mattetimen. Hvordan var grønnskolen? Det må kunne brukes til å skrive en fortelling i norsktimen. Gravemaskinens «vekt ganger arm» må passe perfekt i fysikktimen. Hvordan fungerer hydraulikken?
Mange mener at dagens skole er for teoretisk eller virkelighetsfjern, spesielt sett med dagens unges øyne. Hvorfor ikke gjøre anleggsområdet til noe positivt, der skolen for eksempel samarbeider med bedriftene som står for byggingen?
Skolen er utformet av arkitekter, en profesjon som det også vil være behov for i framtida. Hvorfor ikke invitere en av dem til å holde foredrag på skolen, gjerne i den store aulaen på Rødskolen. Her finnes vel også muligheter i tegning og forming. Kommunens prosjektleder må også være en perfekt foredragsholder i et par skoleøkter.
Hvordan arbeider man for å oppføre en skole? Hva må man kunne for å gjøre denne jobben? Og hvilke kunnskaper må man eksempelvis ha for å kunne jobbe i byggebransjen? Her finnes mange gode muligheter til handfast og virkelighetsnær yrkesorientering.
Mulighetene er uendelige, det blir anleggsområde lenge og skolen bør ha gode muligheter til å utvikle noe i løpet av noen måneder. Hvorfor ikke begynne i det små? Og hvorfor ikke innlede samarbeid lokalt?
La elevene dokumentere hele prosessen med tegninger, bilder, modeller og tekster. La dem bidra til å skrive skolens historie. La ungene være journalister og intervjue folk om det som foregår.
Da jeg gikk på skolen på Melbu, var vi på arbeidsuke i ulike bedrifter, som var vel og bra. Skolen bør, om den ikke har kommet lengre, kontakte minst tre bedrifter på Melbu for å innlede samarbeid: Norway Seafoods, Melbu Systems og Momek/Pumpeteknikk. Disse og andre bedrifter har mye å bidra med, om det bare til å begynne med hadde blitt et besøk eller to – både på bedriftene, men også som besøk og foredrag på skolen.
I skoletomta og alt som skal skje framover, ligger det massevis av muligheter som skolen kan gripe tak i, og dermed gjøre anleggstida til noe positivt og lærerikt.
