Hva gjør du når Melbu-måkene «angriper»

292

Naturen har blitt et vanskelig sted å være, også for måkene, og det kan være mange påfunn og innfall folk tyr til for å bli kvitt de skrikende vesenene som angriper.

Bildet jeg illustrerer denne saken med, ble tatt på Siløya for noen dager siden, og viser et svartbakreir med to nyklekkede unger, og en tredje som er i ferd med å kjempe seg gjennom eggeskallet. Jeg kommer tilbake til mitt hovedpoeng lengre ned, men tenkte å si noe om svartbaken først.

Jeg har fulgt med dem en måneds tid, fra de la de tre eggene i reiret av gress, tang og mose på den lave holmen øst av Siløya. I forbindelse med lamminga der ute, som jeg vil skrive om i en senere anledning, har jeg hatt mange flotte og opplevelsesrike stunder ute på Siløya. En og samme kveld skjedde det to svært spesielle hendelser som har satt seg som minner for livet. Tidlig på kvelden hørte jeg et kraftig blåst, og skjønte raskt at det var en hval i nærheten, men hvor var den og hvilken hvalart var det. Et blåst til, og der var den! Ikke mer enn 100 meter ute i Hadselfjorden passerte den, en vågehval med kurs østover. Den passerte trolig rett utenfor mologapet ved Melbu havn. En flott opplevelse.

Men nå tilbake til svartbaken. Den er jo nesten som rovfugl å regne i hekketida, en predator. Av og til sluker den andre arters fugleunger hele. De går rett ned, for å si det brutalt. Svartbaken starter hekkinga tidligere enn andre fuglearter langs kysten. Hensikten er at ungene skal være klare til å ta til seg føde i form av andre arters egg og unger når disse klekkes senere, nesten i koordinasjon med fiskemåkens og andre arters klekking.

Selv om svartbaken kalles for en kystens lasaron, er det likevel noe stort og majestetisk ved svartbaken, og da tenker jeg på størrelsen og hvordan den ser ut. En lengde på cirka 70 centimeter og en vekt på mellom 1,3 og 2,2 kilo forteller om en stor fugl.

Likevel har også den sine fiender, og jeg ble vitne til et svært spesielt angrep mot svartbaken samme kvelden som jeg observerte vågehvalen som passerte utenfor øya. Mens jeg varmet meg på bålet, og fulgte med søyene som skulle lamme, hører jeg to svartkledde ute på holmen som setter i gang et helt forferdelig spetakkel. Det kom noe opp av vannet og satte kurs mot reiret til svartbaken. Hva kunne det være? Både fru og herr svartbak satte i gang et inferno av skrik og stup mot inntrengeren. Angriperen når fram til reiret uten en skramme, men mot et par standhaftige svartbaker må de fleste gi opp. Angriperen snuser litt på eggene, før den like overraskende som da den dukket opp av sjøen, forsvinner nesten lydløst mellom tang og skvulpebølger. Oter!

En vanligere fugleart enn svartbaken, er fiskemåse! Selv om vi anser den som vanlig på våre trakter, er den faktisk satt opp på den såkalte rødlisten over norske arter som er sårbare. Og hva gjør man når Melbu-måkene angriper, for det gjør de om du kommer for nært reiret. Og hvorfor har de funnet ut at den lille haugen utenfor akkurat ditt soverom er den perfekte reirplassen.

Her ved Melbu Brygge har en liten koloni fiskemåker hatt tilhold i minst tre år, og det ser ut til at den søker mot folk. Årsaken er kanskje ikke så åpenbar, men det er en uønsket innvandrer i norsk natur som er årsaken. Forvillet mink fra de gamle minkfarmene, som i sin tid også fantes på Melbu, er grunnen til at fiskemåkene samler seg rundt begyggelsen flere steder. Den siste minkfarmen på Melbu lå der hvor fotballbanen med kunstgress ligger i dag. Og når fiskemåkene trekker nærmere bebyggelsen, har de funnet ut at det er færre mink – om noen i det hele tatt. Dermed øker sjansen for en vellykket hekking.

Fiskemåsen skriker også, og nå under hekketiden kan det virke som de skriker hele tiden, akkurat som i sangen til Odd Børretzen: De skriker!. For mange er det kanskje aller verst å bli vekket av skrikene om natta og morgenkvisten, lenge før man i det hele tatt har noe ønske om å stå opp. De skriker! Noen må gjøre noe! Sier noen.

Det er mye som kan gjøres, men de mest opplagte ideene er det lite hjelp i. Ofte vil det også være lovbrudd. Rett og slett fordi både reir, egg og unger er fredet nå i hekketiden. Og fuglefredningen gjelder alle arter.

Mens jeg drev og spadde jord nå i ettermiddag, kom det to små karer gående, den første litt større enn den andre. Den første med en stor piassavakost over hodet, som en hærfører, den andre fulgte dukknakket etter med taktfaste skritt.

Jeg tenkte: Hva gjør du nå? De to fortsetter rett mot målet, haugen mellom Melbu Brygge og Riarhaugen. «Hei, hva tenker dere?». Spør jeg, og minnes egne små og store ugjerninger for kanskje 40 år siden, og på samme alder som de to guttene som taktfast fortsetter marsjen mot måkekolonien på haugen. Og fortsatt med piassavakosten høyt hevet som en fane.

«Vi skal ta eggene fra reirene», sa den eldste av de to guttene. Hva sier man til en kanskje ti år gammel hærfører? Forklare nøye at de også er en familie? At måkene kanskje bør få være i fred? «De er freda», prøvde jeg meg med. Hærføreren stopper, tenker en stund, blåser retrett og lunter hjemover – fortsatt med piassavakosten høyt hevet.

Nå er det vel ikke godt å si hvordan de to småguttene kom på ideen om å plyndre reiret til fiskemåsene, som vi lokalt også kaller småmåse. Det er imidlertid en feilslått løsning å ta eggene, som mange vokske mener er rett og rimelig. Uten å være klar over at de faktisk gjør det det enda verre enn det var.

Dersom man tar eggene, parrer småmåsen seg på nytt. Da kommer det nye egg, og det blir ikke mindre skriking under den nye rugeperioden. Ved å fjerne eggene får man dessuten utsatt klekking og oppfostring av småmåsunger. Det betyr at den totale hekkeperioden strekker seg over en lengre periode av sommeren. Dermed får man «måkestøy» gjennom en lengre periode av sommeren, og oppnår det motsatte av det som kanskje var hensikten.

God måkesommer!