Ekren: Pensjonistene må selv betale for nedleggelse

353

Ved nedleggelse av Hadsel sykehjem på Ekren ved Melbu, vil pensjonistene sitte igjen med utgiftene. De mener Hadselværing og sykepleierstudent Vidar Pedersen.

I et leserinnlegg i flere medier de siste dagene, argumenterer han mot rådmannens forslag om nedleggelse av sykehjemmet på Ekren ved Melbu.

Vi gjengir her hans meninger knyttet til forslag et om nedleggelse, som tidligere har vært på publisert på blv.no og vol.no:

«I forslaget til kutt i Hadsel kommune, ønsker rådmann Ola Morten Teigen å legge ned Hadsel sykehjem innen 2020.

De reduserte sykehjemsplassene foreslås å erstattes av heldøgns omsorgsbolig (HDO) innen 2018. Begrunnelsen ligger i at Hadsel sykehjem koster kommunen 19 millioner årlig, og at Hadsel har et høyt antall sykehjemsplasser sammenlignet med andre kommuner.

På papiret kan det i første øyekast se ut som kommunen har penger å spare gjennom en HDO-løsning.

Ureviderte tall fra SSB, viste at en sykehjemsplass i 2011 kostet (i snitt) 895 040 kroner, mens den gjennomsnittlige utgiften til en hjemmetjenestemottaker var 196 464 kroner. Ved første øyekast kan det også se ut som at sykehjem og omsorgsboliger er relativt like, så hva er det som utgjør denne store økonomiske forskjellen?

Rent juridisk, økonomisk og praktisk sett, er HDO og et sykehjem to vidt forskjellige tilbud.

Et sykehjemstilbud betales gjennom et prosentvederlag fra den enkeltes pensjon. Pleien er hjemlet av Helsetjenesteloven, og beboerne (brukerne) har krav på heldøgns sykepleie- og omsorgstjenester, organisert legetjeneste, fysioterapitjeneste, tannlegetjeneste, medisiner, mat mm., i henhold til Sykehjemsforskriften.

Heldøgns omsorgsbolig er et botilbud, hjemlet i Husleieloven. En beboer i HDO bor altså juridisk sett hjemme. Tjenestene som mottas her er hjemmehjelptjenester som også tilbys de som bor i egen bolig, jamfør Helsetjenesteloven. Beboerne må signere leiekontrakt med kommunen, som de også betaler husleie til. Brukerne kan få tilbudt heldøgns pleie- og omsorgstjenester, men de har ikke krav på dette på lik linje med en sykehjemsbeboer. De har ikke krav på egen tilsynslege, men tildeles fastlege og må betale for legetimer som alle andre. Medisiner får de heller ikke (før de eventuelt får frikort). Mat, forbruksvarer som toalettpapir, lyspærer, vaskemidler må de også selv betale for. Det samme gjelder strøm og forsikring.

Kommunene kan altså i praksis ’unngå’ sykehjemsforskriften ved å ikke kalle HDO for et sykehjem. Dette gir minstepensjonistene store utgifter, og mange regninger for pårørende og hjelpeverge å skal holde styr på. Satt på spissen ser en at kommunen sparer penger, hvor pensjonisten sitter igjen med utgiftene.

I et korttidsperspektiv, for kommunen, kan det altså være penger å spare i rådmannens forslag. I et langtidsperspektiv er saken litt annerledes. Vi blir stadig flere, og vi lever lengre. Jo flere eldre vi blir, jo flere vil trenge mer omfattende hjelp ettersom vi får flere eldre med demenssykdom.

Slik det er i dag andre steder i Norge, er det mange tilfeller hvor brukere ved fast plass, disponerer plasser avsatt til korttidsopphold. Dette er en situasjon også Hadsel kommune kan havne i. Hvordan skal kommunen løse en situasjon hvor en beboer i HDO får en akutt forverret tilstand, og har behov for et korttidsopphold – men ikke i praksis får mulighet til dette hvis sykehjemmet er fullt?

Eller motsatt, hvilke forsvarlige argumenter finnes det i å flytte en pasient som er dement fra et langtidsopphold i et sykehjem til HDO? Å redusere den enkeltes rettigheter og øke den enkeltes utgifter ved å flytte dem fra A til B, roper ikke akkurat «omsorg».

Å flytte sterkt pleietrengende fra et sykehjem til en bolig hvor det forventes at de av egen lomme kjøper de tjenestene de trenger er heller ikke særlig bærekraftig i det lange løp.

Også rent økonomisk sett, hvis kommunen velger å høre på rådmannen, hvor skal disse omsorgsboligene bygges? Hva vil prislappen på disse være? Hvor mange skal kommunen ha på bemanning? Hvor mye penger er i sum spart når vi kommer til 2020?

Avslutningsvis, det har lenge vært en nasjonal debatt om hvorvidt man skal ha sykehjem i det hele tatt. Våre naboland, Danmark og Sverige, har mer eller mindre gått bort fra institusjonsomsorgen (sykehjem) og har et sterkere fokus på hjemmebasert omsorg. Danmark på sin side også et høyere tilbud av hjemmetjenester enn hva Norge har.

At våre naboland har gjort slike grep, ser ikke jeg på som et solid nok argument for nedleggelse av sykehjem og økt fokus på HDO i Hadsel kommune. Ikke når HDO medfører et såpass tap av rettigheter og tjenester, samtidig som det øker det økonomiske presset på den enkelte.

Jeg er enig i at man skal kunne være hjemme så lenge som mulig, og at hjelp, pleie og omsorg må kunne tilpasses den enkeltes behov. Å dele eldreomsorgen opp, hvor en har en «spesialisert demensomsorg» og en «eldreomsorg» er også en mulig fruktbar løsning.

Hvis vi også skal gå bort fra institusjonaliserte sykehjem, må vi først få sikret at de eldre får en bolig- og pleieløsning hvor de faktisk får den pleien og omsorgen som er tilpasset den enkelte. Dette krever endringer på nasjonalt plan, hvor en sikrer rettighetene til en bedret, kvalitetsrettet pleie og omsorg for de eldre.

Å flytte demente pasienter ut fra sykehjem til en HDO-løsning slik den foreligger per i dag, for å spare kommunen for penger, er det stikk motsatte av en kvalitetssikret løsning – det er en usmakelig utnyttelse av en sårbar pasientgruppe.»